Apple har gjort det igjen … eller har de det?

For oss Apple Fanboys var gårsdagen på høyde med julaften, kanskje med det unntaket at vi kun fikk se gavene, de kommer nemlig ikke før om flere uker. En ny iPhone er på vei, nei vent, TO nye iPhoner er på vei. En stor og en litt mindre stor. De er lekrere, raskere, har flere funksjoner og overgår som alltid alt som har vært. Men vent, “there is one more thing”: Apple Watch er her, Apples nye produktkategori som skal revolusjonere måten vi bruker teknologi for alltid.

Men vent nå litt! Både store telefoner fullspekket med nye funksjoner har vi da sett før. Og smartklokker? Det er det da flere som lager? Så hva er så spesielt med Apple sine “nyvinninger”?Apple Watch og iPhone 6

Jeg må innrømme at jeg lot meg rive med i gårsdagens entusiasme, men i dag har bakrusen tatt over. Selv om jeg elsker Apple universet og er fullstendig avhengig av den etterhvert sømløse integreringen av alle produktene i hverandre så har jeg vært utro og testen bla.a. Android. Jeg hadde sågar en Galaxy Gear smartklokke nesten ett år. Med det bakteppet sitter jeg dessverre igjen med følelsen av at Apple ikke lengre er den store innovatøren, men desperat forsøker å henge med i svingene. En stor iPhone på 5″ kommer fordi markedet etterhvert krever store telefoner, ikke fordi Apple har lagt premisset. Smartklokken kommer også fordi markedet har stort fokus på det, ikke fordi Apple fant opp konseptet. Riktig nok kommer alt i Jonathan Ive’s innpakning og velkjente design – Apple Watch er lekker, men er den revolusjonerende? Bortsett fra en genialt brukergrensesnitt og en ny og innovativ bruk av “knappen” på klokka er det mye fancy funksjoner som jeg tror de fleste brukerne vil gå lei av etter en stund. Den morsomme funksjonen med å sende “tegnemeldinger” fungerer bare hvis mottageren har Apple Watch også. Og hva er batteritiden? Se det vil ingen si ennå. Dessverre har ikke Apple klart å lansere dette som et gjennomført “må ha” produkt, men bare en fancy greie som også vil trenge jevnlig lading og uansett blir utdatert om ett års tide når Apple Watch 2 kommer. Den er sikkert tynnere, raskere og bedre.

Joda, jeg skal nok ha ny iPhone til høsten. Men ny klokke? Njaa … skeptisk.

Puls Oximeter på iPhone

Jeg har vært litt utro mot egen blogg og skrevet en liten anmeldelse av appen iPhone OxymeterPulseOximeter i Tidsskriftet for norsk legeforening. På grunn av copyright regler får jeg ikke lov til å legge den ut her ennå, men hvis du er interessert finner du anmeldelsen her.

Samme App ble btw anmeldt av “The iPhone App Review” her.

Selv om appen etter min mening ennå har en del forbedringspotensiale har kollega Damoun Nassehi og folkene bak digiDoc gjort et solid stykke arbeide og lever innovasjon på høyt plan. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Close, but no sigar! “Nota: The Ultrafine Tip Stylus”

Jeg har tidligere talt varmt for nettbrett og smarttelefoner som din digitale notatblokk. En god digital notatblokk krever imidlertid en god penn, jeg kommer i alle fall ikke unna at fingrene mine ikke er naturlige skriveverktøy. Så kan salige Steve Jobs mene hva han vil.

Bamboo Stylus Solo fra Wacom er en god penn, men lider av samme problem som de fleste andre smartbrett-penner: tuppen er for tjukk til at presisjonen blir god nok. Skal man tegne er det som å tegne med en tjukk tusj. Nå kan man godt argumentere at det er en vanesak, og det finnes vitterlig mye god kunst laget på nettbrett med fingre og tjukke penner. For oss mindre begavede hadde det uansett vært fint med noe bedre presisjonsverktøy.

bilde

Nota, the ultrafine stylus.

Via Kickstarter kom jeg over Nota, en ny type nettbrettpenn som lover å løse alle mine problemer. Pennen har tynnere tupp en alle andre nettbrett penner. Dette er mulig fordi man har lagt inn egen strømforsyning i pennen. Vanlige “passive” nettbrettpenner overfører i prinsippet bare strøm fra brukerens fingrene til skjermen. Denne strømmen må til for at berøringsskjermer skal reagere på input, og det kreves noe overflate på pennen for at tilstrekkelig strøm skal overføres fra fingrene til skjermen. Nota kompenserer altså for liten overflate ved å levere egen strøm.
Dette høres jo veldig lovende ut og jeg har gledet meg stort til å prøve dette lille vidunderet som skulle løse alle mine frustrasjoner med nettbrettpenner.

Nå er den her og jeg har testet den. Er mine drømmer oppfylt? Dessverre, nei!

Test av Nota mot Eacoms Bamboo og egen finger

Sammenligning av Nota, Wacoms Bamboo Stylus Solo og egen finger. Test utført i Penultimate på 1. gen iPad Mini.

Nota holder forsåvidt hva den lover. Spissen er tynn! Den innbyr til presisjonsarbeid, være det seg skriving av notater med håndskrift eller tegning og drodling. Nota ligger godt i hånden, produsenten har åpenbart gjort en jobb for å lage den så ergonomisk som mulig. Det er letter å følge streken når man tegner enn med alle andre passive penner, rett og slett fordi den har tynnere spiss. Men, og det er et stort menn: ved langsomme bevegelser blir streken plutselig ujevn og upresis. Den beste måten å vise det på er å tegne en rett strek langsomt (se bilde). Streken blir ikke rett, den blir bølgete. Skal man tegne små detaljer følger ikke streken pennens bevegelse. Problemet opphører hvis man har litt mere fart på strekingen eller tegningen, men da forsvinner noe av vitsen med Nota som et presisjonsverktøy som skal overgår andre passive penner.

Det er mulig dette er et problem produsenten kan løse i fremtidige versjoner av Nota, men i denne første versjonen er det for min del nok til å gjøre Nota ubrukelig og en klar kandidat for “nederst i skuffen”.

Min konklusjon er: Styr unna! Er du avhengig av høy presisjon for digital tegning eller skriving, skaff deg en av Samsungs Galaxy Note telefon eller nettbrett med S-Pen, eller bruk penn og papir og scann det inn etterpå.

Lytro, et plenoptisk kamera for massene – hype eller nyvinning?

Plenoptisk hva?! Jeg skal ikke lire av meg en lang forklaring på noe jeg ikke er i stand til å gi en god forklaring på uansett. Sjekk Wikipedias artikkel om «Light-field camera» for en noenlunde grei forklaring eller en glimrende sammenfatning på NRKbeta.
Den enkle forklaringen er: et kamera som tar bilder hvor det i ettertid kan endre fokuspunkt. Og det er jo stilig! For hvem har ikke tatt bilder som i ettertid viste seg å være ute av fokus eller hvor fokus var feil? Bilder tatt med et plenoptisk kamera blir en slags fokuspunktets RAW fil.

Kameraet er ikke tilgjengelig i Norge i skrivende stund. Jeg fikk mitt eksemplar takket være Jetcarrier, men det finnes i dag flere salgssteder også i Europa. Prisen på kamera i 8GB versjon er $399. Det er vanskelig å mene noe om det er dyrt eller ikke da det ikke finnes andre produkter å sammenligne med, men for et kamera generelt er det en relativt grei pris.

Lytro's 8 GB versjon. Magnetisk linsedeksel beskytter linsen.

Lytro’s 8 GB versjon. Magnetisk linsedeksel beskytter linsen.

Som bildet over viser er det en uvant form på kamera, noe som har med teknikken og optikken å gjøre. Det er neppe et forsøk på revolusjonere designet på digitalkamera.

I bruk er kameraet svært enkelt. Det er to knapper å forholde seg til, en av/på knapp og utløseren. Man zoomer ved å la fingeren gli langs en «renne» på oversiden. All øvrig betjening av kamera foregår på touch skjermen bak. I det hele tatt et kamera i tiden, helt i tråd med «touch-grensesnittet» som de fleste kjenner fra dagens smart telefoner.
Skal man ta bilde er det bare å slå på kamera, bruke skjermen bak som søker, zoome etter behov og trykke på utløseren. Hvis man ønsker å gjøre noen flere innstillinger kan man velge avansert modus, da er det mulig å styre brennvidden noe mer. I daglig bruk er imidlertid basal modus tilstrekkelig for de fleste.
Etter lanseringen i 2012 er det kommet til flere funksjoner takket være software oppdatering. “Living filters” er et utvalg interaktive “Instagramish” filter man kan leke seg med. “Perspective shift” gjør det mulig å “bevege” på bildet og gir en livaktig 3D følelse.

Lytro har lagt ut et par instruksjonsvideoer om bruken av og mulighetene med kamera på YouTube.

Oppløsning
Bildene fra Lytroen er på kun en megapixel (MP) (1,17 faktisk). I en  tid hvor selv 10 MP er i minste laget for de fleste er jo det irriterende lite. Lytro mener imidlertid at man ikke skal henge seg opp i det fordi bildene har en annen dimensjon – og det har det jo. Men dette er ikke bilder man kan forvente å lage store posters av, her snakker vi heller digital deling og sosial medier.

Redigering
Det er ikke mulig å redigere «rå-filene» på noen som helst måte. Skal man det må de eksporteres til jpg filer og da er jo moroa borte, man sitter igjen med en kjip bildefil på 1 MP. Det er lov å håpe på bedre tider med fremtidig software oppdateringer i Lytro’s eget program for bildehåndtering.

Søkerskjermen

Særdeles svak søkeskjerm

Særdeles svak søkeskjerm

Lyssvak og dårlig oppløsning! Det er nesten håpløst å ta bilder i sterkt sollys hvis man ikke har 90 graders blikkvinkel på skjermen. Ser man på den fra siden ser man ingenting. Når man da skal ta det kule Lytro’iske bildet med  en blomst i forgrunnen og noe fint i bakgrunnen og må krype litt sammen for å få med alt kan det fort bli et stort irritasjonsmoment.

Batteritid
Her er det mye å gå på. Fra 200 til 300 bilder skal det være mulig å ta på en lading. Jeg har ennå ikke opplevd å savne laderen.

Bildehåndtering
Det har til nylig kun vært mulig å importere bilder via Lytros egen software som finnes for både OS X og Windows. Nylig kom det også en App for iOS som gjør det mulig å organisere og dele bildene via iPhone eller iPod. Takket være WiFi modul i kamerat kan man  koble iOS dingsen direkte til kamera og laste inn bildene uten å gå via Mac eller PC.

Desktop programmet er relativt enkelt, men gir alle muligheter for for importering, organisering og modifisering av bilder som Lytro har åpnet for. Bildene kan enten deles via Lytros egen bildedeling på web eller sosiale medier som Facebook og Twitter.

Fremtiden
Som nevnt har Lytro åpnet opp flere artige og innovative funksjoner siden lanseringen av kameraet i 2012. Det er usikkert om det ligger mere “morro” i løypa eller om vi må vente på neste hardware oppdatering før nye funksjoner dukker opp. Det er også høyst usikkert hvor denne teknologien vil utvikle seg og om det blir “allemannseie” på linje med vanlige digitalkamera i dag.

Konklusjon
Er dette noe å satse på? Absolutt! Selv om denne først versjonen av et lysfelt kamera må betraktes som nettopp det – første versjon – er teknologien spennende og kan seile opp til å bli bestanddel i alle kamera i fremtiden når teknologien er utviklet og komprimert til et mindre format. Inntil da er nok dette mest noe for nerder og andre som lar seg fasinere av nye dingser som gjør ting andre ikke har gjort før.

Sjekk ut noen av Lytro bildene min på Lytro siden min.

“Instagram” for leger – nyttig utveksling av bilder eller på kant med pasientrettigheter?

Kombinasjonen helsepersonell og smarttelefoner er ikke uproblematisk. Bruken av sosiale medier  blant helsearbeidere er også et potensielt minefelt det kan være vanskelig å manøvrere i. Som jeg har diskutert i bloggen tidligere, krever omgangen med smarttelefoner og sosiale medier en god porsjon sunn fornuft kombinert med kjennskap til aktuelt lovverk og etiske normer. Men hva skjer når det etableres sosiale medier spesielt rettet mot helsepersonell og deling av potensielt sensitiv informasjon? Jeg har tatt en titt på Figure 1, en ny bildedelingstjeneste for helsepersonell.

Målsetningen med Figure 1 er i følge utvikleren å etablere en sikker måte å dele medisinske bilder på, som samtidig ivaretar pasientens anonymitet. Enn så lenge finnes det kun en App for iOS, som er bygd opp etter samme lest som andre bildedelingstjenester: registrerte brukere laster opp bilder som kan sees av andre registrerte brukere. Appens brukergrensesnitt er gjennkjennelig. Man kan enten ta bilder direkte eller laste opp bilder fra bildearkivet på iPhone. Det finnes heldigvis ikke noen fotofilter her, men det er mulig å beskjære bilder, legge til piler og frihåndstegninger og skrive kommentarer.

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

For å ivareta pasienters anonymitet er det lagt inn en algoritme for ansiktsgjenkjenning if.m. opplastingen av bilder. Hvis et ansikt oppdages får brukeren opp en varsling på skjermen om at ansikter eller andre identifiserbare kjennetegn må sladdes. Dette er utvilsom en meget smart og nødvendig funksjon! Videre krever bildene samtykke fra pasienten. For dette formålet er det lagt inn et elektronisk skjema som pasienten eller dens pårørende kan fylle ut og signere.

Bilder som er lastet opp dukker opp i en kontinuerlig tråd som også er søkbar. Bruken av hashtag er ikke like godt utviklet som i andre lignende programmer og det finnes ingen kategorier for bilder.

Bildene som er lastet opp har stor bredde, fra histologiske bilder, via røntgenbilder til ordinære bilder av alt fra operasjoner til skader og utslett. De fleste av bildene er nyttige og kan absolutt bidra både til læring og diskusjon i kommentarfeltet. I så måte treffer Figure 1 blink. Noen av bildene er imidlertid av en karakter hvor læringsverdien er liten, men “kikker”-verdien større. Et eksempel jeg kom over er et bilde av en hånd som har kommet ned i en kjøttkvern. Jeg kan ikke se at det bildet har spesielt stor læringsverdi. Bildet skaper heller ikke den helt store diskusjonen om mulig terapi etc. Kommentarene til bildet vitner da også mere om at “dette var kult”. iOS appen gir mulighet til å melde fra om upassende bilder, men jeg vil tror at det ettersom tjenesten vokser vil være vanskelig å sile ut upassende bilder. En måte å styrke kontrollen på er å begrense tilgangen til hvem som kan laste opp bildene. Figure 1 krever at man angir yrke/ faggruppe, og man kan som lege også få bekreftet at man faktisk er nettopp det: lege. Dette gjelder imidlertid kun leger registrert i USA og jeg kan vanskelig se for meg at det lar seg gjennomføre globalt hvis tjenesten slippes for andre land også. Slik tjenesten er bygget opp nå åpner den dessverre for at personer med andre hensikter enn medisinsk læring og erfaringsutveksling kan missbruke tjenesten – man håper bare  ikke bildedelingen får et preg av rotten.com over seg.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig - et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig – et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Appen kan kun lastes ned med amerikansk iTunes konto og jeg vil tippe dette har mye med juridiske forhold å gjøre, dvs hva som ansees som godt nok samtykke fra pasient. Jeg har vanskelig for å tro at denne bildedelingstjenesten er på “grønn side” av norsk regelverk når det gjelder samtykke fra pasient, eller etiske normer i Norge for deling av medisinske bilder. Dagens Medisin kom nylig med en svært kortfattet nyhetsmelding relatert til filming under akuttoppdrag som vel må ansees som en sterk påminnelse om at problemet absolutt eksisterer. Pasientens rettigheter er sterke i Norge. Disse rettighetene omfatter bla.a. pasientens rett til selv å bestemme over materiale som på noen som helst måte er relatert til pasienten. Kort sagt kan man ikke uten videre hverken ta bilder av en pasient eller noe som “tilhører” en pasient, langt mindre bruke slike bilder etter eget vel befinnende – hvor edle motivene enn måtte være. Hvis man tar bilder av en pasient eller deler av en pasient er det å regne som journalmateriale og skal arkiveres med pasientens journal. Bruk av slike bilder til noe som helst annet krever pasientens samtykke. Er pasienten ikke samtykkekompetent kan man få samtykke fra pårørende, men pasienten kan hvis samtykkekompetanse gjenvinnes, trekke tilbake samtykke.
Som man skjønner er dette tung juss og det kan fort vise seg å være et finmasket minefelt for den som kaster seg utpå uten å tenke seg godt om. Hvis man synes det høres unødvendig tungvint ut kan man i god helse-etisk tradisjon snu på flisa og stille seg selv spørsmålet: “Hadde jeg syntes det var OK at noen delte bilder av min kropp med resten av verden uten at jeg hadde kontroll på delingen?”.

Konklusjon
Figure 1 er en lovende tjeneste for deling av medisinske bilder for å fremme læring blant helsepersonell. Tjenesten tar pasientrettighetene på alvor og har lagt til rette for å bevare anonymitet. Det er imidlertid flere betenkeligheter med tjenesten slik den er i dag, bla.a. relatert til hvem som kan legge ut bilder og motivet til enkelte av brukerne for deling av bildene. Dette er spesielt viktig da denne kategori bilder er spesielt sensitive. Figure 1 vil neppe kunne tas i bruk av norsk helsepersonell innenfor dagens lov- og etikkrammer.

 

Din digitale notatblokk

Jeg har tidligere proklamert at fremtiden er papirløs, det er snart ingen grunn til å kjøpe fysiske bøker eller få tidsskrifter i posten, alt er snart tilgjengelig digitalt. Det krever imidlertid noen endringer i vaner og det å gi slipp på papirutskriften av vitenskapelige artikler er for mange vanskelig. Den største barrieren til det papirløse samfunnet er allikevel tilsynelatende muligheten til å skrive for hånd eller ta notater. I vårt fagområde handler det om alt fra å ta noen kjappe notater på skadested/ hos pasienten, ta notater under et foredrag eller kunne tegne og fortelle for en pasient i forbindelse med en pasientsamtale. For den som vil gå heldigitalt finnes det heldigvis gode alternativer.

Alle smarttelefoner har mulighet for å skrive inn tekst, men for de kjappe notatene er det ofte tungvint med små skjermtastaturer. Smarttelefoner og nettbrett med berøringsskjerm gir derimot mulighet for håndskrevne notater. Berøringsskjermene er med årene blitt så nøyaktige at resultatet blir ganske bra. Man kan velge å bruke fingeren som penn, men det finnes også egne ”penner” tilpasset berøringsskjermer. Kvaliteten på disse er variabel. Selv har jeg god erfaring med Bamboo Stylus Solo fra Wacom som også i flere tester gir best resultat og følelsen av å skrive og tegne med en vanlig penn.

Før var det vanligere at smarttelefoner eller PDAer ble levert med egen ”stylus” eller penn, men det var mest fordi skjermteknologien var annerledes enn i dag. Nå er det kun Samsung og noen få nettbrettprodusenter som har produkter med egen penn. Galaxy Note serien til Samsung er den mest prominente hvor pennen har en sentral rolle. Hele brukeropplevelsen er sentrert rundt pennen og mulighetene den gir til notater og tegning. En slik integrert løsning gir åpenbart større presisjon på pennen og en brukeropplevelse som er svært lik penn og papir fordi skjermen er tilpasset pennen. Til sammenligning oppnår en iPad ikke samme presisjon med for eksempel Bambus Stylus, fordi skjermen er tilpasset fingerbruk. Salige Steve Jobs uttalte også da iPhone ble lansert at ”If you see a stylus (…), they blew it”. Samsung har nok langt på vei gjort det utsagnet til skamme.

Eksempel på hvordan notatprogram på smarttelefon kan brukes til å tegne og fortelle for en pasient

Eksempel på hvordan notatprogram på smarttelefon kan brukes til å tegne og fortelle for en pasient

Gode notater krever også god programvare. De fleste smarttelefonene leveres ikke med egen programvare for håndskrevne notater, med unntak av Samsung Galaxy Note serien. Utvalget av gode notatprogrammer er klart størst for iOS, men det finnes også mye bra for Android og etter hvert også Windows Mobile. Adobe Ideas og Skitch er gode alternativer for iPhone. På iPad er kanskje utvalget og kvaliteten størst, størrelsen på iPad egner seg også bedre enn iPhone til mer omfattende notater. Penultimate er kanskje den appen som har lyktes best på iPad, men både Adobe Ideas og Skitch er også å finne på iPad. Moleskine, produsenten av de legendariske notatbøkene, har også laget egne apper for iOS og Android som forsøker å gi en digital versjon av Moleskine-opplevelsen. Felles for alle appene som er nevnt her er at de kan kombinere håndskrift med bilder og/eller figurer, noe som gir mulighet for enkle og kjappe notater men også omfattende notater fra for eksempel en forelesning. Ønsker man å bruke notatene i en pasientsamtale for å forklare et sykdomsbilde eller en prosedyre, er dette også nyttig (se bilde). Å kunne kombinere anatomiske bilder med egne tegninger er da svært nyttig. Det finnes egne apper for dette, for eksempel drawMD, men de er gjerne begrenset til et spesialfelt. De fleste appene gir også mulighet for å synkronisere notatene med skytjenester som Dropbox eller Evernote, dermed har man tilgang på notatene på både på PC og smarttelefon eller nettbrett.

Og for de som ennå ikke klarer å gi slipp på papiret er det fortsatt mulig å skrive ut notatene på papir.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2013 Vol. 6 Nr 2)

Din smarttelefon en simulator?

Simulering er en stadig mer populær metode i kunnskaps og ferdighetsformidling og trening. Den teknologiske utviklingen har de siste 10 årene gitt oss avanserte pasientsimulatorer og stadig mer realisme i simuleringene. Smarttelefoner og nettbrett har de siste årene gjort mye teknologi mer tilgjengelig for brukerne, så er også tilfelle med verktøy for simulering.

I UPDATE Nr.4 2012 anmeldte jeg en app som heter Simmonitor. Denne appen er et glimrende eksempel på avansert teknologi i en enkle innpakning som gir brukerne et verktøy de for noen år siden ikke hadde. Simmonitor er riktignok bare en app som lar deg styre en monitor med vitalparameter, men sammen med en enkel pasientsimulator eller markør kan man lage mye god simuleringsbasert trening ut av det. Det finnes også andre alternativer i samme gate. ”ALSi – Facilitator” er et annet gratis alternativ hvor man med to eller flere iPader har en kontroll enhet og en eller flere skjermenheter. Jeg har ikke selv testet appen, men konseptet virker lovende. Produsenten iSimulate har også flere tilsvarende løsninger på markedet og selger også en omfattende pakke med hardware og software for simulering på iPad. Prisen er imidlertid ganske stiv og gratisalternativene fungerer nok like bra for de fleste.

Et annet segment av simulering som nå dukker opp på smarttelefoner er ferdighetstrening. Jeg har UPDATE Nr. 1 2013 anmeldt en app som lar deg øve fiberoptisk intubering, iLarynx. Man kan selvfølgelig lure på om en iPhone gir deg en realistisk nok opplevelse til at det gir noe. Det kommer nok an på hvor man legger lista og hva som er målet. Hvis man ønsker å øve på sekvenser i en ferdighet eller å gjenkjenne anatomiske strukturer kan apper som iLarynx være svært effektive og nyttige, og med stadig bedre grafikk vil slike apper bli bedre og mer realistiske i fremtiden. Et begrep innen pedagogikk er ”just in time” opplæring eller trening. Dette er en form for opplæring eller trening hvor man øver inn en ferdighet like før man skal gjennomføre den i virkeligheten, for eksempel på en pasient. Innen helsefaglig simulering har mann tatt i bruk dette konseptet som ”just in time” simulering. Noen studier har vist at denne typen simulering kan øke suksessraten og redusere komplikasjonsrater, for eksempel i kirurgiske fag. Man kan se for seg at ”just in time” simulering med smarttelefoner eller nettbrett kan være en effektiv og lett tilgjengelig måte å øke kvaliteten på.

Mikro simulering var en periode et hett begrep innen medisinsk simulering, det handlet her om dataprogrammer med caser hvor man måtte foreta valg basert på informasjon man fikk underveis. På en måte er dette ikke så ulikt dataspill og programmene gir brukeren an blanding av kunnskaps- og beslutningstrening som også kan være underholdene. Med en smarttelefon eller et nettbrett har man tilgang til slike simuleringsprogrammer i lomma. ”Prognosis: Your diagnosis” er et eksempel på en slik mikro simulator hvor man får presentert en sykehistorie og må gjøre valg, ordinere behandling osv. for å komme i mål.

Jeg har tidligere diskutert potensialet i smarttelefoner og nettbrett som bibliotek og lærebok. Med potensialet som simulator øker verdien av smarttelefonen eller nettbrettet som verktøy for å øke kunnskap og ferdigheter hos helsepersonell og kanskje kvalitet på behandlingen vi gir pasientene våre.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2013 Vol. 6 Nr 1)

Sosiale medier og helsepersonell. Taushetsplikt og pasientrettigheter i fare?

Sosiale medier har eksplodert i popularitet de siste årene. Den økende bruken av smarttelefoner har i stor grad bidratt til dette. Alle er på Facebook, Twitter, LinkedIn eller Instagram. Enkelte arbeidsgivere har sågar gått så langt som å si at manglende engasjement på sosiale medier ansees som avvikende hos en arbeidssøkende fordi det vitner om manglende evne til å tilpasse seg den digitale hverdagen.

Helsepersonell er ikke noe unntak når det gjelder aktivitet på sosiale medier. De fleste har en Facebook konto og stadig flere leger, sykepleiere og ambulansearbeidere er å finne på Twitter. Engasjementet er varierende, men allikevel merkbart. Nylig oppstod det en debatt rundt helsepersonells omgang med sosiale medier da Facebook la ned forbud mot at leger kan ha hvit frakk på seg på profilbildet. En merkelig begrensning mener mange, forståelig mener andre fordi man ønsker å unngå useriøse ”konsultasjoner” via Facebook. Etikkutvalget i Den Norske legeforeningen uttalte seg også nylig om bruken av sosiale medier.
Debatten ble ytterligere skjerpet etter dette og møtt med en rekke blogg innlegg på Tidsskriftets blogg. Flere helsearbeidere har liten forståelse for tendensen til å kneble helsepersonell fra å delta på sosiale medier, men er også tydelige på at man må kjenne sin rolle og holde seg innenfor de etiske normer og regler som gjelder ellers i samfunnet og innenfor helsevesen og pasientomsorg.

Jeg har selv vært aktiv bruker av sosiale medier i flere år og har i flere runder, på godt og vondt, fått erfare hvor grensene går. Min erfaring er, at selv om man holder seg godt innenfor etiske normer og regler er det noen ikke godt definerte grenser for hva som er akseptert å legge ut på sosiale medier, spesielt når man jobber i helsevesenet.
Her er noen tips og råd basert på egen erfaring:

  1. Tenk nøye igjennom om du vil opptre som privatperson eller helsearbeider eller begge deler. Å dele profilen sin i en privat og en profesjonell kan være fordelaktig og gir flere friheter. Opptrer man som begge deler krever det noe mer takt og tone. Et sted hvor det kan være naturlig å opptre kun som privatperson er Facebook, men man skal da vær nøye med å begrense innsyn i profilen til kun venner.
  2. Å legge ut bilder på sosiale medier fra jobb er et vanskelig område å bevege seg inn i. Generelt skal man ALLTID ha samtykke fra andre som er med på bildet til å legge det ut, og pasienter skal ALDRI være med på bilder. For oss som jobber prehospitalt kan det være fristende å legge ut bilder fra ulykker eller spektakulære hendelser, men man skal være ekstremt forsiktig med dette. Riktignok er det ikke ulovlig så lenge bildet ikke viser pasienter eller personer som ikke har gitt samtykke. En ulykke er å anse som en offentlig kjent hendelse, men man kan fort komme i en interessekonflikt fordi man har misbrukt sin stilling til å komme til slike bilder. Slike bilder kan også ha en emosjonell komponent som man ikke umiddelbart er klar over, men kan være belastende for andre. Jeg vil generelt fraråde fra å legge ut slike bilder på sosiale medier.
  3. Pasientcaser på sosiale medier er også et vanskelig område. Noen bruker pasientcaser på sosiale medier med stor suksess, som for eksempel @wazimzaid med sin #mediquiz. Casene må selvfølgelig være så generiske eller lite gjenkjennelige at ikke engang en pasient kan kjenne seg igjen i dem. Det som ikke er greit er å legge ut spørsmål til kolleger på sosiale medier om medisinske problemstillinger man jobber med. Her har noen kolleger trampet kraftig rundt i porselensfabrikken og fått seg en smekk. Men å diskutere medisinske problemstillinger på generelt grunnlag er fortsatt lov og for mange også svært lærerikt og nyttig.
  4. Sosiale medier er ikke et sted å gi direkte medisinske råd eller konsultasjoner. Et pasient-lege forhold er underlagt klare etiske retningslinjer og normer som ikke oppfylles på sosiale medier. Gi gjerne råd på generelt grunnlag, men ikke prøv deg som ”fastlege” på Twitter.
  5. Hvis du ønsker å opptre som profesjonell på for eksempel Twitter bør du klarere dette med din arbeidsgiver. Flere og flere bedrifter og institusjoner ser nytten i å være tilstede på Twitter og det kan være en viktig del av din institusjons profilerings strategi at du opptrer som ansatt på sosiale medier. Da er det imidlertid desto mer viktig at man er enige om hva som er greit å legge ut både av bilder og informasjon.

Sosiale medier er kommet får å bli og vi som helsepersonell kan ikke lukke øynene for dets eksistens. Vår arbeidsgivere kan heller ikke lukke øynene for at deres ansatte ønsker å delta på sosiale medier. Det er derfor viktig at arbeidsgiver har et reflektert forhold til at deres ansatt er på sosiale medier og ikke forbyr det fordi man ikke velger å konfrontere seg med det. Meg bekjent er det svært få helseinstitusjoner i Skandinavia som har en bevisst policy for hvordan deres ansatte skal opptre på sosiale medier og kanskje spesielt Twitter, foruten kanskje totalt forbud. Noen hederlige unntak finnes dog, som Södersjukhuset i Sverige hvor de ansatt får twittre i sykehusets navn. Bedrifter og institusjoner som ikke deltar på sosiale medier vil etter hvert ansees som bakstreverske. Se også Helsedirektoratets veileder for bruk av sosiale medier i helsesektoren.

Her er noen av helsearbeiderne jeg følger på Twitter:
@MariasMetode – engasjert blogger og twitrer
@WasimZahid – lege, forsker og skribent, jobber på OUS.
@PerHelgeM – barnelege og redaktør i Journalen
@ottgrims – allmennlege opptatt av helsepolitikk og teknologi
@maasbrenn – lege og underviser ved UiB
@kfuruskjeg – sykepleier og ambulansearbeider fra Bergen og Sverige
@SturlaP – kirurg i Bergen
@PalGulbrandsen – professor ved Universitetet i Oslo
@DocSKB – anestesi- og akuttlege i Danmark
@HeidiStensmyren – anestesilege og vice ordförande i det svenske Läkerforbunde
@johantorgersen – leder i Yngre legers forening
@jmelau – redningmann i luftambulansetjenesten
@OJNilsen – kirurg og urolog

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 4)

Hvordan være smart og varsom?

Smarttelefoner er nyttige verktøy for helsearbeidere, men er ikke uproblematiske å bruke i omgangen med pasienter. Som kraftige dataverktøy med netttilkobling og multimediamuligheter kan de potensielt bryte med etablerte normer for etikk og pasientrettigheter.

I Norge pågår en stille debatt om spesielt legers bruk av smartmobiler på jobb. Leder i rådet for Legeetikk, Trond Markestad, redegjorde i Tidsskriftet nylig under overskriften «Mobilen skal slås av» for rådets tilrådning for bruk av smarttelefoner på sykehus og legekontorer (1). Kort oppsummert mener Rådet for Legeetikk at smartmobiler utgjør en hygienisk risiko og tangerer flere etiske og juridiske problemstillinger. På Tidskriftets blogg har jeg kommentert samme problemstilling, men har valgt å ha et noe mer nyansert og kanskje pragmatisk forhold til bruken av smartmobiler.

Det synes nokså udiskutabelt at smartmobiler er nyttige verktøy for helsepersonell og har stort potensiale for ikke bare økt effektivitet, men også bedre pasientsikkerhet, noe jeg kommenterte i forrige nummer av UPDATE. Samtidig utgjør de en stor potensiell risiko for brudd på etiske normer og pasientrettigheter. For 15 år siden hadde de fleste pasienter reagert hvis legen kom inn på visitten bærende på et videokamera, et kamera og en lydopptaker. I dag gjør de aller fleste det, men ingen reagerer på det. Hvem kan kontrollere at legen ikke tar bilder av pasienter, dokumenterer tegn og symptomer eller tar lydopptak under journalopptak? Alt dette kan man fint gjøre i det skjulte i dag. Man skulle kanskje tro at de fleste helsearbeidere har nok sunn fornuft til å innse at dette ikke er god etikk, men det har i flere fora vært diskutert hvorfor ikke studenter skal kunne få ta bilder av pasienters lidelse slik at de bedre kan forstå og lære.

På bakgrunn av disse problemstillingene foreslår Markestad og Rådet for Legeetikk at man skal «oppbevare den på egnet sted og begrense bruken til pauser» eller i det minste la den være avslått under pasientkontakt. Denne holdningen er forståelig fordi den utgjør minste motstands vei, forbud og begrensinger er alltid enklest. Jeg tror imidlertid det er vanskelig å innføre forbud mot bruk av smartmobiler i arbeidstida, og det er ofte vanskelig å vite når det er greit å ha den på og når ikke, kanskje spesielt for oss som jobber utenfor sykehuset hvor mobilen er en del av kommunikasjonsverktøyet vårt. Jeg vil heller oppfordre alle helsearbeidere til å ikke glemme forpliktelsene vi har til å ivareta pasientens rettigheter og bevare god etikk. Smartmobilens muligheter forandrer ikke på dette. I blogginnlegget i Tidsskriftet foreslo jeg sju huskeregler eller retningslinjer for bruk av smartmobil på jobb, og jeg tillater meg å gjengi dem her.

  1. Sett smarttelefonen på ”stille modus”.
  2. La smarttelefonen ligge i lommen eller på skrivebordet når du ikke bruker den.
  3. Ta ikke bilder eller video av hele eller deler av pasienter hvis det ikke inngår i etablerte og godkjente diagnose- eller telemedisinske systemer.
  4. Spill og sosiale medier er fritidssysler, og skal ikke gå på bekostning av pasientarbeid og effektivitet.
  5. Utøv god håndhygiene, vask hendene mellom omgang med pasient og smarttelefon.
  6. Hvis du må bruke smarttelefon som hjelpemiddel i pasientbehandlingen , forklar pasienten hva du gjør, og hvorfor du bruker smarttelefonen.
  7. Hvis du ikke må bruke smarttelefonen i arbeidet ditt, er det lov å slå den av og legge den bort.

I tillegg gjelder alle råd om god og fornuftig mobilbruk, herunder også sikkerhet. Glem ikke å beskytte innholdet på mobilen din med for eksempel tilgangskode.

Glem heller ikke at smartmobiler er potensielle smittebomber. God håndhygiene er alltid viktig, men med tanke på at mange også tar med seg smartmobilen på steder hvor man normalt er alene med en rull dopapir er det spesielt viktig. Studier har vist at smartmobiler har mange bakterier, også patogene (2, 3, 4).

Referanser

  1. Markestad, T.J., Mobiltelefoner skal slås av. Tidsskr Nor Laegeforen, 2012. 132(8): p. 990.
  2. Jeske, H.C., et al., Bacterial contamination of anaesthetists’ hands by personal mobile phone and fixed phone use in the operating theatre. Anaesthesia, 2007. 62(9): p. 904-6.
  3. Brady, R.R., et al., Review of mobile communication devices as potential reservoirs of nosocomial pathogens. J Hosp Infect, 2009. 71(4): p. 295-300.
  4. Brady, R.R., et al., Bacterial contamination of mobile communication devices in the operative environment. J Hosp Infect, 2007. 66(4): p. 397-8.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 3)

Smarttelefoner som altmulig-verktøy – hva er status?

Smarttelefoner er kraftige dataverktøy som kan gjøre hverdagen til helsepersonell enklere og mer effektivt. Den kan kobles til diagnostisk utstyr og data kan i prinsippet leveres – og mottas – sømløst hvor enn man er. Fremtiden er her, men er den egentlig det? Hvor langt har vi kommet i å utnytte smarttelefonen til pasientens beste?

Mange spår at smarttelefoner snart vil være kanskje det viktigste verktøyet for helsepersonell i fremtiden, alt av diagnostiske verktøy skal kunne kobles til smarttelefonen og alt av databaser, pasientsystemer og referanseverk skal være tilgjengelige ”in the palm of your hand”.
Men når kommer egentlig denne vidunderlige fremtiden?

Allerede i dag finnes det blodtrykksmålere, pulsoksimeter, ultralydsprober og blodsukkermålere – for å nevne noen – som kan kobles fysisk til smarttelefoner og samhandle med tilhørende apper. Mulighetene er her uante, men utbredelsen er foreløpig moderat. Noe av utfordringen ligger åpenbart i sertifisering for medisinsk bruk. FDA i USA har vært i forkant av europeiske myndigheter her. Regelverket er nok noe strengere i Europa. Jeg tror imidlertid at det bare er tidsspørsmål før denne ballen begynner å rulle for fult. Spesielt ultralyd er spennende, fordi det er et diagnostisk verktøy som nå begynner å bli tilgjengelig til en lav pris og i et håndterbart format. MobiUS fra Mobisante er et eksempel på hva fremtiden har i vente. Når denne type utstyr blir tilgjengelig på Android eller iPhone plattformen blir dette noe ”alle” vil ha.
Ta også en titt på www.phoneoximeter.org for å se hva en forskningsgruppe i USA sysler med for å få enkelt, men nyttig diagnostisk utstyr ut til massene. Kanskje ikke viktig her i vesten, men tenk hva slikt enkelt og billig utstyr kan gjøre i den 3. verden.

Tilgang til pasientsystemer ”on-the-go” er en våt drøm for mange av oss som jobber utenfor sykehuset. Ikke bare skulle vi gjerne hatt tilgang på pasientens journal, men vi skulle også gjerne kunne overføre data real-time til sykehuset slik at mottagende lege er oppdatert om pasienten når vi ankommer sykehuset. I motsetning til diagnostisk utstyr er dette fortsatt fremtidsmusikk. Noen løsninger finnes på markedet og i enkelte systemer har man laget egne løsninger som i en viss grad dekker behovet. Så lenge pasientjournaler er låst til lokale sykehus og ikke finnes i en nasjonal database vil mobil tilgang til pasientsystemer imidlertid ikke gi full uttelling. Å kunne levere pasientdata via smarttelefonen må sees i sammenheng med forrige avsnitt. Skal man først bruke smarttelefonen som diagnostisk verktøy er det potensløst å ikke samtidig ha mulighet til å laste undersøkelses funn/ data til en sentral journalserver via smarttelefonen.
Som man kanskje kan lese mellom linjene her er det ikke teknologien som er hinderet, men systemer og datasikkerhet. Med nokså konservative datatilsynsmyndigheter og erkekonservative IT avdelinger i sykehusene er det nok lenge til vi ser denne drømmen gå i oppfyllelse. Jeg har stor forståelse for bekymringer rundt data sikkerhet, men er det også noen som tenker på hva dette kan bety for pasienten i mer effektiv behandling når alle som til en hver tid behandler pasienten kan få tilgang på pasientens journal og oppdatere den?
Det eneste området hvor det har løsnet noe er i innsamling av data i forbindelse med forskning. Stadig flere bruker web baserte databaser i datainnsamling, disse er tilgjengelige på alle smarttelefoner med nett tilgang. Hvis disse også etter hvert kobles til diagnostisk utstyr blir datainnsamling etter hvert en drøm. Dette er en revolusjon som i stor grad kan sammenlignes med overgangen fra papirtidsskrifter til tidsskrifter på web og i pdf format.

Referanseverk og kunnskap er, som jeg tidligere har skrevet, allerede langt på vei lett tilgjengelig på smarttelefoner. Jeg kan bare gjenta hva jeg har skrevet tidligere: fremtiden er papirløs og fremtiden er allerede her.

Så status er: vi er på vei og smarttelefoner vil få stadig større betydning og plass. Spørsmålet er bare om helsevesenet klarer å henge med i utviklingen.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 2)