“Instagram” for leger – nyttig utveksling av bilder eller på kant med pasientrettigheter?

Kombinasjonen helsepersonell og smarttelefoner er ikke uproblematisk. Bruken av sosiale medier  blant helsearbeidere er også et potensielt minefelt det kan være vanskelig å manøvrere i. Som jeg har diskutert i bloggen tidligere, krever omgangen med smarttelefoner og sosiale medier en god porsjon sunn fornuft kombinert med kjennskap til aktuelt lovverk og etiske normer. Men hva skjer når det etableres sosiale medier spesielt rettet mot helsepersonell og deling av potensielt sensitiv informasjon? Jeg har tatt en titt på Figure 1, en ny bildedelingstjeneste for helsepersonell.

Målsetningen med Figure 1 er i følge utvikleren å etablere en sikker måte å dele medisinske bilder på, som samtidig ivaretar pasientens anonymitet. Enn så lenge finnes det kun en App for iOS, som er bygd opp etter samme lest som andre bildedelingstjenester: registrerte brukere laster opp bilder som kan sees av andre registrerte brukere. Appens brukergrensesnitt er gjennkjennelig. Man kan enten ta bilder direkte eller laste opp bilder fra bildearkivet på iPhone. Det finnes heldigvis ikke noen fotofilter her, men det er mulig å beskjære bilder, legge til piler og frihåndstegninger og skrive kommentarer.

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

For å ivareta pasienters anonymitet er det lagt inn en algoritme for ansiktsgjenkjenning if.m. opplastingen av bilder. Hvis et ansikt oppdages får brukeren opp en varsling på skjermen om at ansikter eller andre identifiserbare kjennetegn må sladdes. Dette er utvilsom en meget smart og nødvendig funksjon! Videre krever bildene samtykke fra pasienten. For dette formålet er det lagt inn et elektronisk skjema som pasienten eller dens pårørende kan fylle ut og signere.

Bilder som er lastet opp dukker opp i en kontinuerlig tråd som også er søkbar. Bruken av hashtag er ikke like godt utviklet som i andre lignende programmer og det finnes ingen kategorier for bilder.

Bildene som er lastet opp har stor bredde, fra histologiske bilder, via røntgenbilder til ordinære bilder av alt fra operasjoner til skader og utslett. De fleste av bildene er nyttige og kan absolutt bidra både til læring og diskusjon i kommentarfeltet. I så måte treffer Figure 1 blink. Noen av bildene er imidlertid av en karakter hvor læringsverdien er liten, men “kikker”-verdien større. Et eksempel jeg kom over er et bilde av en hånd som har kommet ned i en kjøttkvern. Jeg kan ikke se at det bildet har spesielt stor læringsverdi. Bildet skaper heller ikke den helt store diskusjonen om mulig terapi etc. Kommentarene til bildet vitner da også mere om at “dette var kult”. iOS appen gir mulighet til å melde fra om upassende bilder, men jeg vil tror at det ettersom tjenesten vokser vil være vanskelig å sile ut upassende bilder. En måte å styrke kontrollen på er å begrense tilgangen til hvem som kan laste opp bildene. Figure 1 krever at man angir yrke/ faggruppe, og man kan som lege også få bekreftet at man faktisk er nettopp det: lege. Dette gjelder imidlertid kun leger registrert i USA og jeg kan vanskelig se for meg at det lar seg gjennomføre globalt hvis tjenesten slippes for andre land også. Slik tjenesten er bygget opp nå åpner den dessverre for at personer med andre hensikter enn medisinsk læring og erfaringsutveksling kan missbruke tjenesten – man håper bare  ikke bildedelingen får et preg av rotten.com over seg.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig - et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig – et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Appen kan kun lastes ned med amerikansk iTunes konto og jeg vil tippe dette har mye med juridiske forhold å gjøre, dvs hva som ansees som godt nok samtykke fra pasient. Jeg har vanskelig for å tro at denne bildedelingstjenesten er på “grønn side” av norsk regelverk når det gjelder samtykke fra pasient, eller etiske normer i Norge for deling av medisinske bilder. Dagens Medisin kom nylig med en svært kortfattet nyhetsmelding relatert til filming under akuttoppdrag som vel må ansees som en sterk påminnelse om at problemet absolutt eksisterer. Pasientens rettigheter er sterke i Norge. Disse rettighetene omfatter bla.a. pasientens rett til selv å bestemme over materiale som på noen som helst måte er relatert til pasienten. Kort sagt kan man ikke uten videre hverken ta bilder av en pasient eller noe som “tilhører” en pasient, langt mindre bruke slike bilder etter eget vel befinnende – hvor edle motivene enn måtte være. Hvis man tar bilder av en pasient eller deler av en pasient er det å regne som journalmateriale og skal arkiveres med pasientens journal. Bruk av slike bilder til noe som helst annet krever pasientens samtykke. Er pasienten ikke samtykkekompetent kan man få samtykke fra pårørende, men pasienten kan hvis samtykkekompetanse gjenvinnes, trekke tilbake samtykke.
Som man skjønner er dette tung juss og det kan fort vise seg å være et finmasket minefelt for den som kaster seg utpå uten å tenke seg godt om. Hvis man synes det høres unødvendig tungvint ut kan man i god helse-etisk tradisjon snu på flisa og stille seg selv spørsmålet: “Hadde jeg syntes det var OK at noen delte bilder av min kropp med resten av verden uten at jeg hadde kontroll på delingen?”.

Konklusjon
Figure 1 er en lovende tjeneste for deling av medisinske bilder for å fremme læring blant helsepersonell. Tjenesten tar pasientrettighetene på alvor og har lagt til rette for å bevare anonymitet. Det er imidlertid flere betenkeligheter med tjenesten slik den er i dag, bla.a. relatert til hvem som kan legge ut bilder og motivet til enkelte av brukerne for deling av bildene. Dette er spesielt viktig da denne kategori bilder er spesielt sensitive. Figure 1 vil neppe kunne tas i bruk av norsk helsepersonell innenfor dagens lov- og etikkrammer.