Din digitale notatblokk

Jeg har tidligere proklamert at fremtiden er papirløs, det er snart ingen grunn til å kjøpe fysiske bøker eller få tidsskrifter i posten, alt er snart tilgjengelig digitalt. Det krever imidlertid noen endringer i vaner og det å gi slipp på papirutskriften av vitenskapelige artikler er for mange vanskelig. Den største barrieren til det papirløse samfunnet er allikevel tilsynelatende muligheten til å skrive for hånd eller ta notater. I vårt fagområde handler det om alt fra å ta noen kjappe notater på skadested/ hos pasienten, ta notater under et foredrag eller kunne tegne og fortelle for en pasient i forbindelse med en pasientsamtale. For den som vil gå heldigitalt finnes det heldigvis gode alternativer.

Alle smarttelefoner har mulighet for å skrive inn tekst, men for de kjappe notatene er det ofte tungvint med små skjermtastaturer. Smarttelefoner og nettbrett med berøringsskjerm gir derimot mulighet for håndskrevne notater. Berøringsskjermene er med årene blitt så nøyaktige at resultatet blir ganske bra. Man kan velge å bruke fingeren som penn, men det finnes også egne ”penner” tilpasset berøringsskjermer. Kvaliteten på disse er variabel. Selv har jeg god erfaring med Bamboo Stylus Solo fra Wacom som også i flere tester gir best resultat og følelsen av å skrive og tegne med en vanlig penn.

Før var det vanligere at smarttelefoner eller PDAer ble levert med egen ”stylus” eller penn, men det var mest fordi skjermteknologien var annerledes enn i dag. Nå er det kun Samsung og noen få nettbrettprodusenter som har produkter med egen penn. Galaxy Note serien til Samsung er den mest prominente hvor pennen har en sentral rolle. Hele brukeropplevelsen er sentrert rundt pennen og mulighetene den gir til notater og tegning. En slik integrert løsning gir åpenbart større presisjon på pennen og en brukeropplevelse som er svært lik penn og papir fordi skjermen er tilpasset pennen. Til sammenligning oppnår en iPad ikke samme presisjon med for eksempel Bambus Stylus, fordi skjermen er tilpasset fingerbruk. Salige Steve Jobs uttalte også da iPhone ble lansert at ”If you see a stylus (…), they blew it”. Samsung har nok langt på vei gjort det utsagnet til skamme.

Eksempel på hvordan notatprogram på smarttelefon kan brukes til å tegne og fortelle for en pasient

Eksempel på hvordan notatprogram på smarttelefon kan brukes til å tegne og fortelle for en pasient

Gode notater krever også god programvare. De fleste smarttelefonene leveres ikke med egen programvare for håndskrevne notater, med unntak av Samsung Galaxy Note serien. Utvalget av gode notatprogrammer er klart størst for iOS, men det finnes også mye bra for Android og etter hvert også Windows Mobile. Adobe Ideas og Skitch er gode alternativer for iPhone. På iPad er kanskje utvalget og kvaliteten størst, størrelsen på iPad egner seg også bedre enn iPhone til mer omfattende notater. Penultimate er kanskje den appen som har lyktes best på iPad, men både Adobe Ideas og Skitch er også å finne på iPad. Moleskine, produsenten av de legendariske notatbøkene, har også laget egne apper for iOS og Android som forsøker å gi en digital versjon av Moleskine-opplevelsen. Felles for alle appene som er nevnt her er at de kan kombinere håndskrift med bilder og/eller figurer, noe som gir mulighet for enkle og kjappe notater men også omfattende notater fra for eksempel en forelesning. Ønsker man å bruke notatene i en pasientsamtale for å forklare et sykdomsbilde eller en prosedyre, er dette også nyttig (se bilde). Å kunne kombinere anatomiske bilder med egne tegninger er da svært nyttig. Det finnes egne apper for dette, for eksempel drawMD, men de er gjerne begrenset til et spesialfelt. De fleste appene gir også mulighet for å synkronisere notatene med skytjenester som Dropbox eller Evernote, dermed har man tilgang på notatene på både på PC og smarttelefon eller nettbrett.

Og for de som ennå ikke klarer å gi slipp på papiret er det fortsatt mulig å skrive ut notatene på papir.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2013 Vol. 6 Nr 2)

Din smarttelefon en simulator?

Simulering er en stadig mer populær metode i kunnskaps og ferdighetsformidling og trening. Den teknologiske utviklingen har de siste 10 årene gitt oss avanserte pasientsimulatorer og stadig mer realisme i simuleringene. Smarttelefoner og nettbrett har de siste årene gjort mye teknologi mer tilgjengelig for brukerne, så er også tilfelle med verktøy for simulering.

I UPDATE Nr.4 2012 anmeldte jeg en app som heter Simmonitor. Denne appen er et glimrende eksempel på avansert teknologi i en enkle innpakning som gir brukerne et verktøy de for noen år siden ikke hadde. Simmonitor er riktignok bare en app som lar deg styre en monitor med vitalparameter, men sammen med en enkel pasientsimulator eller markør kan man lage mye god simuleringsbasert trening ut av det. Det finnes også andre alternativer i samme gate. ”ALSi – Facilitator” er et annet gratis alternativ hvor man med to eller flere iPader har en kontroll enhet og en eller flere skjermenheter. Jeg har ikke selv testet appen, men konseptet virker lovende. Produsenten iSimulate har også flere tilsvarende løsninger på markedet og selger også en omfattende pakke med hardware og software for simulering på iPad. Prisen er imidlertid ganske stiv og gratisalternativene fungerer nok like bra for de fleste.

Et annet segment av simulering som nå dukker opp på smarttelefoner er ferdighetstrening. Jeg har UPDATE Nr. 1 2013 anmeldt en app som lar deg øve fiberoptisk intubering, iLarynx. Man kan selvfølgelig lure på om en iPhone gir deg en realistisk nok opplevelse til at det gir noe. Det kommer nok an på hvor man legger lista og hva som er målet. Hvis man ønsker å øve på sekvenser i en ferdighet eller å gjenkjenne anatomiske strukturer kan apper som iLarynx være svært effektive og nyttige, og med stadig bedre grafikk vil slike apper bli bedre og mer realistiske i fremtiden. Et begrep innen pedagogikk er ”just in time” opplæring eller trening. Dette er en form for opplæring eller trening hvor man øver inn en ferdighet like før man skal gjennomføre den i virkeligheten, for eksempel på en pasient. Innen helsefaglig simulering har mann tatt i bruk dette konseptet som ”just in time” simulering. Noen studier har vist at denne typen simulering kan øke suksessraten og redusere komplikasjonsrater, for eksempel i kirurgiske fag. Man kan se for seg at ”just in time” simulering med smarttelefoner eller nettbrett kan være en effektiv og lett tilgjengelig måte å øke kvaliteten på.

Mikro simulering var en periode et hett begrep innen medisinsk simulering, det handlet her om dataprogrammer med caser hvor man måtte foreta valg basert på informasjon man fikk underveis. På en måte er dette ikke så ulikt dataspill og programmene gir brukeren an blanding av kunnskaps- og beslutningstrening som også kan være underholdene. Med en smarttelefon eller et nettbrett har man tilgang til slike simuleringsprogrammer i lomma. ”Prognosis: Your diagnosis” er et eksempel på en slik mikro simulator hvor man får presentert en sykehistorie og må gjøre valg, ordinere behandling osv. for å komme i mål.

Jeg har tidligere diskutert potensialet i smarttelefoner og nettbrett som bibliotek og lærebok. Med potensialet som simulator øker verdien av smarttelefonen eller nettbrettet som verktøy for å øke kunnskap og ferdigheter hos helsepersonell og kanskje kvalitet på behandlingen vi gir pasientene våre.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2013 Vol. 6 Nr 1)

Sosiale medier og helsepersonell. Taushetsplikt og pasientrettigheter i fare?

Sosiale medier har eksplodert i popularitet de siste årene. Den økende bruken av smarttelefoner har i stor grad bidratt til dette. Alle er på Facebook, Twitter, LinkedIn eller Instagram. Enkelte arbeidsgivere har sågar gått så langt som å si at manglende engasjement på sosiale medier ansees som avvikende hos en arbeidssøkende fordi det vitner om manglende evne til å tilpasse seg den digitale hverdagen.

Helsepersonell er ikke noe unntak når det gjelder aktivitet på sosiale medier. De fleste har en Facebook konto og stadig flere leger, sykepleiere og ambulansearbeidere er å finne på Twitter. Engasjementet er varierende, men allikevel merkbart. Nylig oppstod det en debatt rundt helsepersonells omgang med sosiale medier da Facebook la ned forbud mot at leger kan ha hvit frakk på seg på profilbildet. En merkelig begrensning mener mange, forståelig mener andre fordi man ønsker å unngå useriøse ”konsultasjoner” via Facebook. Etikkutvalget i Den Norske legeforeningen uttalte seg også nylig om bruken av sosiale medier.
Debatten ble ytterligere skjerpet etter dette og møtt med en rekke blogg innlegg på Tidsskriftets blogg. Flere helsearbeidere har liten forståelse for tendensen til å kneble helsepersonell fra å delta på sosiale medier, men er også tydelige på at man må kjenne sin rolle og holde seg innenfor de etiske normer og regler som gjelder ellers i samfunnet og innenfor helsevesen og pasientomsorg.

Jeg har selv vært aktiv bruker av sosiale medier i flere år og har i flere runder, på godt og vondt, fått erfare hvor grensene går. Min erfaring er, at selv om man holder seg godt innenfor etiske normer og regler er det noen ikke godt definerte grenser for hva som er akseptert å legge ut på sosiale medier, spesielt når man jobber i helsevesenet.
Her er noen tips og råd basert på egen erfaring:

  1. Tenk nøye igjennom om du vil opptre som privatperson eller helsearbeider eller begge deler. Å dele profilen sin i en privat og en profesjonell kan være fordelaktig og gir flere friheter. Opptrer man som begge deler krever det noe mer takt og tone. Et sted hvor det kan være naturlig å opptre kun som privatperson er Facebook, men man skal da vær nøye med å begrense innsyn i profilen til kun venner.
  2. Å legge ut bilder på sosiale medier fra jobb er et vanskelig område å bevege seg inn i. Generelt skal man ALLTID ha samtykke fra andre som er med på bildet til å legge det ut, og pasienter skal ALDRI være med på bilder. For oss som jobber prehospitalt kan det være fristende å legge ut bilder fra ulykker eller spektakulære hendelser, men man skal være ekstremt forsiktig med dette. Riktignok er det ikke ulovlig så lenge bildet ikke viser pasienter eller personer som ikke har gitt samtykke. En ulykke er å anse som en offentlig kjent hendelse, men man kan fort komme i en interessekonflikt fordi man har misbrukt sin stilling til å komme til slike bilder. Slike bilder kan også ha en emosjonell komponent som man ikke umiddelbart er klar over, men kan være belastende for andre. Jeg vil generelt fraråde fra å legge ut slike bilder på sosiale medier.
  3. Pasientcaser på sosiale medier er også et vanskelig område. Noen bruker pasientcaser på sosiale medier med stor suksess, som for eksempel @wazimzaid med sin #mediquiz. Casene må selvfølgelig være så generiske eller lite gjenkjennelige at ikke engang en pasient kan kjenne seg igjen i dem. Det som ikke er greit er å legge ut spørsmål til kolleger på sosiale medier om medisinske problemstillinger man jobber med. Her har noen kolleger trampet kraftig rundt i porselensfabrikken og fått seg en smekk. Men å diskutere medisinske problemstillinger på generelt grunnlag er fortsatt lov og for mange også svært lærerikt og nyttig.
  4. Sosiale medier er ikke et sted å gi direkte medisinske råd eller konsultasjoner. Et pasient-lege forhold er underlagt klare etiske retningslinjer og normer som ikke oppfylles på sosiale medier. Gi gjerne råd på generelt grunnlag, men ikke prøv deg som ”fastlege” på Twitter.
  5. Hvis du ønsker å opptre som profesjonell på for eksempel Twitter bør du klarere dette med din arbeidsgiver. Flere og flere bedrifter og institusjoner ser nytten i å være tilstede på Twitter og det kan være en viktig del av din institusjons profilerings strategi at du opptrer som ansatt på sosiale medier. Da er det imidlertid desto mer viktig at man er enige om hva som er greit å legge ut både av bilder og informasjon.

Sosiale medier er kommet får å bli og vi som helsepersonell kan ikke lukke øynene for dets eksistens. Vår arbeidsgivere kan heller ikke lukke øynene for at deres ansatte ønsker å delta på sosiale medier. Det er derfor viktig at arbeidsgiver har et reflektert forhold til at deres ansatt er på sosiale medier og ikke forbyr det fordi man ikke velger å konfrontere seg med det. Meg bekjent er det svært få helseinstitusjoner i Skandinavia som har en bevisst policy for hvordan deres ansatte skal opptre på sosiale medier og kanskje spesielt Twitter, foruten kanskje totalt forbud. Noen hederlige unntak finnes dog, som Södersjukhuset i Sverige hvor de ansatt får twittre i sykehusets navn. Bedrifter og institusjoner som ikke deltar på sosiale medier vil etter hvert ansees som bakstreverske. Se også Helsedirektoratets veileder for bruk av sosiale medier i helsesektoren.

Her er noen av helsearbeiderne jeg følger på Twitter:
@MariasMetode – engasjert blogger og twitrer
@WasimZahid – lege, forsker og skribent, jobber på OUS.
@PerHelgeM – barnelege og redaktør i Journalen
@ottgrims – allmennlege opptatt av helsepolitikk og teknologi
@maasbrenn – lege og underviser ved UiB
@kfuruskjeg – sykepleier og ambulansearbeider fra Bergen og Sverige
@SturlaP – kirurg i Bergen
@PalGulbrandsen – professor ved Universitetet i Oslo
@DocSKB – anestesi- og akuttlege i Danmark
@HeidiStensmyren – anestesilege og vice ordförande i det svenske Läkerforbunde
@johantorgersen – leder i Yngre legers forening
@jmelau – redningmann i luftambulansetjenesten
@OJNilsen – kirurg og urolog

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 4)

Hvordan være smart og varsom?

Smarttelefoner er nyttige verktøy for helsearbeidere, men er ikke uproblematiske å bruke i omgangen med pasienter. Som kraftige dataverktøy med netttilkobling og multimediamuligheter kan de potensielt bryte med etablerte normer for etikk og pasientrettigheter.

I Norge pågår en stille debatt om spesielt legers bruk av smartmobiler på jobb. Leder i rådet for Legeetikk, Trond Markestad, redegjorde i Tidsskriftet nylig under overskriften «Mobilen skal slås av» for rådets tilrådning for bruk av smarttelefoner på sykehus og legekontorer (1). Kort oppsummert mener Rådet for Legeetikk at smartmobiler utgjør en hygienisk risiko og tangerer flere etiske og juridiske problemstillinger. På Tidskriftets blogg har jeg kommentert samme problemstilling, men har valgt å ha et noe mer nyansert og kanskje pragmatisk forhold til bruken av smartmobiler.

Det synes nokså udiskutabelt at smartmobiler er nyttige verktøy for helsepersonell og har stort potensiale for ikke bare økt effektivitet, men også bedre pasientsikkerhet, noe jeg kommenterte i forrige nummer av UPDATE. Samtidig utgjør de en stor potensiell risiko for brudd på etiske normer og pasientrettigheter. For 15 år siden hadde de fleste pasienter reagert hvis legen kom inn på visitten bærende på et videokamera, et kamera og en lydopptaker. I dag gjør de aller fleste det, men ingen reagerer på det. Hvem kan kontrollere at legen ikke tar bilder av pasienter, dokumenterer tegn og symptomer eller tar lydopptak under journalopptak? Alt dette kan man fint gjøre i det skjulte i dag. Man skulle kanskje tro at de fleste helsearbeidere har nok sunn fornuft til å innse at dette ikke er god etikk, men det har i flere fora vært diskutert hvorfor ikke studenter skal kunne få ta bilder av pasienters lidelse slik at de bedre kan forstå og lære.

På bakgrunn av disse problemstillingene foreslår Markestad og Rådet for Legeetikk at man skal «oppbevare den på egnet sted og begrense bruken til pauser» eller i det minste la den være avslått under pasientkontakt. Denne holdningen er forståelig fordi den utgjør minste motstands vei, forbud og begrensinger er alltid enklest. Jeg tror imidlertid det er vanskelig å innføre forbud mot bruk av smartmobiler i arbeidstida, og det er ofte vanskelig å vite når det er greit å ha den på og når ikke, kanskje spesielt for oss som jobber utenfor sykehuset hvor mobilen er en del av kommunikasjonsverktøyet vårt. Jeg vil heller oppfordre alle helsearbeidere til å ikke glemme forpliktelsene vi har til å ivareta pasientens rettigheter og bevare god etikk. Smartmobilens muligheter forandrer ikke på dette. I blogginnlegget i Tidsskriftet foreslo jeg sju huskeregler eller retningslinjer for bruk av smartmobil på jobb, og jeg tillater meg å gjengi dem her.

  1. Sett smarttelefonen på ”stille modus”.
  2. La smarttelefonen ligge i lommen eller på skrivebordet når du ikke bruker den.
  3. Ta ikke bilder eller video av hele eller deler av pasienter hvis det ikke inngår i etablerte og godkjente diagnose- eller telemedisinske systemer.
  4. Spill og sosiale medier er fritidssysler, og skal ikke gå på bekostning av pasientarbeid og effektivitet.
  5. Utøv god håndhygiene, vask hendene mellom omgang med pasient og smarttelefon.
  6. Hvis du må bruke smarttelefon som hjelpemiddel i pasientbehandlingen , forklar pasienten hva du gjør, og hvorfor du bruker smarttelefonen.
  7. Hvis du ikke må bruke smarttelefonen i arbeidet ditt, er det lov å slå den av og legge den bort.

I tillegg gjelder alle råd om god og fornuftig mobilbruk, herunder også sikkerhet. Glem ikke å beskytte innholdet på mobilen din med for eksempel tilgangskode.

Glem heller ikke at smartmobiler er potensielle smittebomber. God håndhygiene er alltid viktig, men med tanke på at mange også tar med seg smartmobilen på steder hvor man normalt er alene med en rull dopapir er det spesielt viktig. Studier har vist at smartmobiler har mange bakterier, også patogene (2, 3, 4).

Referanser

  1. Markestad, T.J., Mobiltelefoner skal slås av. Tidsskr Nor Laegeforen, 2012. 132(8): p. 990.
  2. Jeske, H.C., et al., Bacterial contamination of anaesthetists’ hands by personal mobile phone and fixed phone use in the operating theatre. Anaesthesia, 2007. 62(9): p. 904-6.
  3. Brady, R.R., et al., Review of mobile communication devices as potential reservoirs of nosocomial pathogens. J Hosp Infect, 2009. 71(4): p. 295-300.
  4. Brady, R.R., et al., Bacterial contamination of mobile communication devices in the operative environment. J Hosp Infect, 2007. 66(4): p. 397-8.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 3)

Smarttelefoner som altmulig-verktøy – hva er status?

Smarttelefoner er kraftige dataverktøy som kan gjøre hverdagen til helsepersonell enklere og mer effektivt. Den kan kobles til diagnostisk utstyr og data kan i prinsippet leveres – og mottas – sømløst hvor enn man er. Fremtiden er her, men er den egentlig det? Hvor langt har vi kommet i å utnytte smarttelefonen til pasientens beste?

Mange spår at smarttelefoner snart vil være kanskje det viktigste verktøyet for helsepersonell i fremtiden, alt av diagnostiske verktøy skal kunne kobles til smarttelefonen og alt av databaser, pasientsystemer og referanseverk skal være tilgjengelige ”in the palm of your hand”.
Men når kommer egentlig denne vidunderlige fremtiden?

Allerede i dag finnes det blodtrykksmålere, pulsoksimeter, ultralydsprober og blodsukkermålere – for å nevne noen – som kan kobles fysisk til smarttelefoner og samhandle med tilhørende apper. Mulighetene er her uante, men utbredelsen er foreløpig moderat. Noe av utfordringen ligger åpenbart i sertifisering for medisinsk bruk. FDA i USA har vært i forkant av europeiske myndigheter her. Regelverket er nok noe strengere i Europa. Jeg tror imidlertid at det bare er tidsspørsmål før denne ballen begynner å rulle for fult. Spesielt ultralyd er spennende, fordi det er et diagnostisk verktøy som nå begynner å bli tilgjengelig til en lav pris og i et håndterbart format. MobiUS fra Mobisante er et eksempel på hva fremtiden har i vente. Når denne type utstyr blir tilgjengelig på Android eller iPhone plattformen blir dette noe ”alle” vil ha.
Ta også en titt på www.phoneoximeter.org for å se hva en forskningsgruppe i USA sysler med for å få enkelt, men nyttig diagnostisk utstyr ut til massene. Kanskje ikke viktig her i vesten, men tenk hva slikt enkelt og billig utstyr kan gjøre i den 3. verden.

Tilgang til pasientsystemer ”on-the-go” er en våt drøm for mange av oss som jobber utenfor sykehuset. Ikke bare skulle vi gjerne hatt tilgang på pasientens journal, men vi skulle også gjerne kunne overføre data real-time til sykehuset slik at mottagende lege er oppdatert om pasienten når vi ankommer sykehuset. I motsetning til diagnostisk utstyr er dette fortsatt fremtidsmusikk. Noen løsninger finnes på markedet og i enkelte systemer har man laget egne løsninger som i en viss grad dekker behovet. Så lenge pasientjournaler er låst til lokale sykehus og ikke finnes i en nasjonal database vil mobil tilgang til pasientsystemer imidlertid ikke gi full uttelling. Å kunne levere pasientdata via smarttelefonen må sees i sammenheng med forrige avsnitt. Skal man først bruke smarttelefonen som diagnostisk verktøy er det potensløst å ikke samtidig ha mulighet til å laste undersøkelses funn/ data til en sentral journalserver via smarttelefonen.
Som man kanskje kan lese mellom linjene her er det ikke teknologien som er hinderet, men systemer og datasikkerhet. Med nokså konservative datatilsynsmyndigheter og erkekonservative IT avdelinger i sykehusene er det nok lenge til vi ser denne drømmen gå i oppfyllelse. Jeg har stor forståelse for bekymringer rundt data sikkerhet, men er det også noen som tenker på hva dette kan bety for pasienten i mer effektiv behandling når alle som til en hver tid behandler pasienten kan få tilgang på pasientens journal og oppdatere den?
Det eneste området hvor det har løsnet noe er i innsamling av data i forbindelse med forskning. Stadig flere bruker web baserte databaser i datainnsamling, disse er tilgjengelige på alle smarttelefoner med nett tilgang. Hvis disse også etter hvert kobles til diagnostisk utstyr blir datainnsamling etter hvert en drøm. Dette er en revolusjon som i stor grad kan sammenlignes med overgangen fra papirtidsskrifter til tidsskrifter på web og i pdf format.

Referanseverk og kunnskap er, som jeg tidligere har skrevet, allerede langt på vei lett tilgjengelig på smarttelefoner. Jeg kan bare gjenta hva jeg har skrevet tidligere: fremtiden er papirløs og fremtiden er allerede her.

Så status er: vi er på vei og smarttelefoner vil få stadig større betydning og plass. Spørsmålet er bare om helsevesenet klarer å henge med i utviklingen.

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 2)

Nettbrett: bibliotek og lærebok.

De nye nettbrettene med sin lave vekt, berøringsfølsomme skjerm, trådløse forbindelse og romslige lagringsplass gir nye muligheter for kunnskapshungrige. I de siste årene har tilgangen på elektroniske bøker (e-bøker) eksplodert, samtidig begynner også bøkene å tilpasse seg den nye teknologien. Det er snart på tide å tømme bokhyllene!

Selskapet Amazon lanserte i 2007 sitt lesebrett Kindle. Med Kindle åpnet Amazon markedet for e-bøker. Plutselig var det mulig å ta med seg et lite biblioteket i ryggsekken. I dag har Kindle trådløs og mobil nett tilkobling for trådløs nedlasting av e-bøker. Bøker og tidsskrifter kan nå kjøpes på hytta eller fra sofaen hjemme.

Kindle og Amazon har lenge vært ledende på markedet og har et stort utvalg av både skjønnlitteratur og fagbøker. Det finnes egne apper for iPad, iPhone, Android, PC og Mac som gir tilgang til Amazons rike utvalg av e-bøker. Andre elektroniske bokhandlere som Apples iBook eller Sonys Reader Store har de siste årene tatt opp kampen mot Amazons dominans på e-bok markedet. Felles for dem alle er imidlertid at det “bare” er elektroniske versjoner av papirutgaven. Svært få har vært i stand til å utnytte potensialet for interaktivitet og multimedia bruk som ligger i bøker på nettbrett eller datamaskiner. Det finnes unntak.

Noen forleggere tilbyr enkelte bøker som egen apper, spesialtilpasset nettbrett plattformen med ofte rikholdig interaktivitet. Andre har laget en egen plattform for bøker som i storgrad utnytter mulighetene som nettbrettene tilbyr. Inkling er et godt eksempel på en e-bok forhandler som tilbyr fagbøker spesielt designet for nettbrett. Utvalget er lite, men økende og det er flere medisinske fagbøker tilgjengelig. Konseptet til Inkling er spennende og svært lovende for hva fremtiden bringer. Dette har tydeligvis Apple skjønt. Den 19. Januar i 2012 lanserte de versjon 2 av sin e-bok satsing. Med iBook 2 har ikke bare Apple begynt å selge e-bøker som konkurrerer direkte med Inklings interaktive e-bøker, de har også lansert gratisprogrammet iBooks Author som gir hvem som helst mulighet til å lage e-bøker med interaktivt innhold og distribuere dem via iBook store.

Flere universiteter har allerede erstattet papirbaserte læremidler med for eksempel iPad. Med Apples nye iBook Author og strømlinjeformede distribusjons nettverk vil denne trenden fortsette. Utvalget av faglitteratur i e-bok format kan dermed også forventes og øke kraftig fremover. Det burde derfor snart ikke være noen grunn til å stable hyllene fulle med bøker, ta dem heller med hvor enn du er. Hvis du da ikke er av den sentimentale typen.

Fremtiden er papirløs!

(Dette innlegget ble først publisert i Skandinavisk UPDATE Magazine 2012 Vol. 5 Nr 1)

iPhone, Android eller … ?

Smarttelefoner har kommet for å bli. Apples iPhone var en stund enerådende på markedet. Nå har alle de andre store mobilprodusentene også kommet med sine versjoner over samme tema. Spørsmålet nå er derfor ikke om man skal skaffe seg smarttelefon, men hvilken smarttelefon man skal velge.

De fleste vil kanskje si at det er telefonens utforming og funksjoner som bestemmer valget. Jeg vil påstå at man først bør bestemme hvilken programvare plattform man ønsker å tilhøre. Grunnen er at operativsystemet bestemmer hvilke apper man kan bruke. Har man først ”kjøpt seg inn i” et operativsystem og har mange apper fra for eksempel Android Market, kan man ikke ta disse med seg over til Apples App Store. Avhengig av valgt operativsystem har man varierende muligheter til å velge telefon. Apples iOS finnes kun på iPhone. Android er derimot tilgjengelig på telefoner fra for eksempel Samsung, HTC og Sony Ericsson. Men hvilken programvare plattform og hvilken telefon er best egnet helsearbeider som vil utnytte smarttelefonens potensiale fult ut på jobb også?

Apples iOS er låst til mobiltelefoner fra samme produsent. Dette gir optimal tilpasning av programvare og telefon. Man snakker her om et økosystem; Apples økosystem. Sammenholdt med Apples streng kontroll av apper som utvikles til iOS betyr dette større sikkerhet for brukerne. Android plattformen er derimot mer liberal og gir app utviklere stort spillerom, noe som i enkelte tilfeller har gitt negativt utslag med spredning av spionprogrammer via Android Market. Hardware plattformen er også mer åpen med mange produsenter som lager Android baserte smarttelefoner. Det er verdt å merke seg at det kun finnes anti virus programmer for Android og ikke iOS.  Det norske parlamentet – Stortinget –valgte også nylig iOS baserte iPad av sikkerhetshensyn da de skulle velge nettbrett for de folkevalgte.

Utvalget av medisinske apps i App Store og Android Market er etter hvert nokså likt i størrelse, men kvaliteten på de medisinske appene fortsatt størst i App Store for iOS som har trukket til seg flest seriøse aktører. Det finnes mye søppel i begge leire, men den andelen er ennå størst i Android Market. Et annet viktig moment er at Apple har gjort et stort nummer av at iOS og de smarttelefonene og nettbrettene som bruker iOS er tilpasset medisinsk bruk. Det finnes allerede medisinsk perifer utstyr som kan kobles til iPhone eller iPad, for eksempel blodsukker- og blodtrykksmålere. Apple har i større grad enn Android lagt til rette for at utviklerne kan koble slikt utstyr til deres produkter. Tiden vil vise om Android kan – eller vil – konkurrerer med Apple her.

Jeg har erfaring med både Android og Apple og finner stadig både gode og dårlige sider ved begge plattformene. Jeg er imdilertid ennå overbevist om at Apple bør være førstevalget for helsearbeidere som vil ha en smarttelefon som kan brukes i jobb sammenheng. Utvalget av kvalitetsprogrammer er større, sikkerheten er større og utviklingspotensialet for fremtiden er større. Android som programplattform er ennå på etterskudd her, men ting kan forandre seg.

En outsider i dag er Microsofts nye program plattform for smartmobiler, Windows Mobile 8. Tiden vil vise om dette kan bli en seriøs konkurrent til Apples iOS innenfor helsesegmentet. Det er verdt å nevne at det første ultralydsapparatet for smarttelefon er basert på Windows mobile 6.5, en utdatert forgjenger til Windows Mobile 8. Kanskje kan Microsoft, som også lover like stor kvalitet på apper og sikkerhet som Apple, bli en seriøs konkurrent innen segmentet smarttelefoner for helsearbeidere.

(Dette innlegget ble først publisert i Skandinavisk UPDATE Magazine 2011 Vol. 4 Nr 4 s. 34-5)

Smarttelefoner og nettbrett i medisin

Håndholdte dataenheter, eller Personal Digital Assistants (PDA) har vært populær blant helsepersonell helt siden Palm™ dominerte markedet på 90-tallet med sine Palmpilots og Treo  smarttelefoner. Allerede den gang fantes en det rekke PDA-programmer rettet mot fagfeltet medisin. I dag er det iPhone og iPad som setter standarden i markedet, vi snakker nå om smarttelefoner og nettbrett. Apps er det nye moteordet for småprogrammer til PDAene..

Suksess blant helsepersonell

Suksessen til PDAer blant helsepersonell synes å ha sammenheng med faktorene bærbarhet, brukergrensesnitt, informasjonstilgang og informasjonstilpasning.

PDAene på 90-tallet ble populære fordi de var små og inneholdt en liten datamaskin. Dagens smarttelefoner glir fortsatt greit ned i lomma, men datakraften er blitt betydelig større. En iPhone har både regnekraft og lagringskapasitet som langt overgår en gjennomsnittlig datamaskin for ti år siden. Nettbrett er større enn smarttelefoner, men fortsatt mye mindre en de fleste små bærbare datamaskiner. At enhetene er så små og transportable gjør terskelen for å bruke dem mindre.

PDAer med store berøringsaktive skjermer gjør det også lettere å interagere med programmene, eller appene. For de fleste føles det derfor naturlig og intuitivt å bruke hendene i omgang med datamaskiner, det er lett å peke, dra, vri osv. Det eneste som ”mangler” er taktil feedback, dvs. at man føler effekten av det man gjør på skjermen, men det kommer også i nær fremtid. Denne måten å interagere med et dataprodukt er så intuitiv at selv små barn raskt finner seg til rette med f.eks en iPad.

Forenklet informasjonstilgang er godt illustrert i tilgangen på vitenskapelige artikler. Mens man før gjorde PubMed-søk på biblioteket, gjerne med en stabel med CD’er hvor de siste årenes publikasjoner var indeksert, er PubMed nå tilgjengelig på smarttelefonen, og artiklene kan lastes ned som en pdf-fil. En rekke såkalte portaler for medisinsk informasjon ivaretar også mye av den informasjonstilgangen et bibliotek før gav oss. Skyscape og UpTpDate er eksempler fra utlandet, mens Univadis er en portal som finnes i skandinavisk språkdrakt. Med økende båndbredde på dataoverføring via mobilnettet øker også mulighetene for informasjonstilgang og –utveksling

Flere har kommentert at den kanskje viktigste årsaken til at nettbrett som iPad ser ut til å vinne kampen med små bærbare datamaskiner, er muligheten til å tilpasse den til egne behov. Dette er også overførbart til smarttelefoner. Noen av de nevnte portalene for tilgang på medisinsk kunnskap har laget egne apper, som for eksempel Skyscape. Avhengig av spesialitet og faglig interesseområde kan man legge til innhold i disse portalene på sin smarttelefon eller nettbrett. Utover det kan man selvfølgelig legge til flere Apper med relevant innhold for sitt fagområde slik at man sitter igjen med en dataenhet som er skreddersydd for sitt individuelle behov. Her ligger det store muligheter for helseinstitusjonene også i å for eksempel tilby spesielt tilpassede smarttelefoner for den enkelte helseinstitusjonen og den enkelte helsearbeideren. En institusjon kan lage egne apper for sine ansatte med tilpasset innhold avhengig av arbeidsfelt. Her er det store muligheter som majoriteten av IT-avdelinger innen helsevesenet ikke har begynt å tenke på ennå.

Utfordringer

Den enorme økningen i medisinsk apper skaper en del utfordringer som det i dag er overlatt til brukeren å håndtere. Det finnes tusenvis av apper på App Store for iPhone. Det er dermed ikke bare en utfordring å finne frem i jungelen av apps, men også å avgjøre i hvilken grad man kan stole på programmene og innholdet de leverer.

Medisinsk utstyr er underlagt strenge kontrollrutiner. Man kan derfor i stor grad stole på at utstyret kan brukes slik det markedsføres. Kunnskap er derimot kvalitetsmessig oftest relatert til kilden den kommer fra. På samme måte er dataprogrammer rettet mot helsevesenet ikke underlagt spesielle kontroll- eller sertifiserings rutiner. Mange mener dette er uproblematisk fordi det – som for medisinsk litteratur – er opp til brukeren/ leseren å vurdere i hvilken grad man kan stole på innholdet. Det kreves selvfølgelig en viss bakgrunnskunnskap for å kunne gjøre en slik kritisk vurdering, men som helsepersonell skal man i alle fall være kompetent til dette innenfor eget fagfelt.

I USA har Food and Drug Administration (FDA) tatt på seg oppgaven å sertifisere enkelte apps. Dette er riktignok apps som samhandler med annet teknisk utstyr, som for eksempel MIMviewer, et visningsprogram for digitale røntgenbilder som kan kobles til sykehusets røntgensystem. FDA ser i disse dager på en godkjennings- eller sertifiseringsordning for medisinske apps generelt. Dette er kanskje ikke så mye myntet mot det profesjonelle markedet, men mer mot lekfolk. Alle apps som selges gjennom AppStore eller Google Play er tilgjengelig for alle. Lekfolk vil ikke i like stor grad som profesjonelle kunne vurdere innholdet i medisinsk app, derfor vil det være behov for en eller annen form for objektiv kvalitetssikring.

En liten uoffisiell runde med enkelte norske helseinstitusjoner og Den Norske Legeforening bekrefter at det ikke er planer om sertifisering av apps i Norge. Tilbakemeldingene er at ansvaret overlates til den enkelte helsearbeider, og at kildevurderingen er det viktigste. For helsearbeidere vil det bety at vi, som for medisinsk litteratur, er avhengige av egen kjennskap til kilden eller anbefaling fra kilder vi stoler på.

En personlig anbefaling til helsepersonell som bruker smarttelefoner eller nettbrett i jobben er å utøve normal kildekritikk. Er appen produsert av en anerkjent produsent eller er laget på oppdrag fra en anerkjent kilde er det like sikkert å bruke den som en hvilken som helst anerkjent lærebok. Man skal imidlertid huske at også bøker kan inneholde skrivefeil. Utover det bør man sjekke andre kilder, som for eksempel anerkjente nettsteder som omtaler og tester apps rettet mot helsepersonell. Et eksempel her er iMedicalApps.com. I overskuelig fremtid vil også medisinske tidsskrifter inneholde anmeldelser av medisinske apps på linje med anmeldelser av medisinske bøker. SUM kan kanskje sette en trend her!

(Dette innlegget ble først publisert i Scandinavian UPDATE Magazine 2011 Vol.4 Nr 3 s. 38-9)