“Instagram” for leger – nyttig utveksling av bilder eller på kant med pasientrettigheter?

Kombinasjonen helsepersonell og smarttelefoner er ikke uproblematisk. Bruken av sosiale medier  blant helsearbeidere er også et potensielt minefelt det kan være vanskelig å manøvrere i. Som jeg har diskutert i bloggen tidligere, krever omgangen med smarttelefoner og sosiale medier en god porsjon sunn fornuft kombinert med kjennskap til aktuelt lovverk og etiske normer. Men hva skjer når det etableres sosiale medier spesielt rettet mot helsepersonell og deling av potensielt sensitiv informasjon? Jeg har tatt en titt på Figure 1, en ny bildedelingstjeneste for helsepersonell.

Målsetningen med Figure 1 er i følge utvikleren å etablere en sikker måte å dele medisinske bilder på, som samtidig ivaretar pasientens anonymitet. Enn så lenge finnes det kun en App for iOS, som er bygd opp etter samme lest som andre bildedelingstjenester: registrerte brukere laster opp bilder som kan sees av andre registrerte brukere. Appens brukergrensesnitt er gjennkjennelig. Man kan enten ta bilder direkte eller laste opp bilder fra bildearkivet på iPhone. Det finnes heldigvis ikke noen fotofilter her, men det er mulig å beskjære bilder, legge til piler og frihåndstegninger og skrive kommentarer.

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

Bilder hvor ansikter gjenkjennes må sladdes

For å ivareta pasienters anonymitet er det lagt inn en algoritme for ansiktsgjenkjenning if.m. opplastingen av bilder. Hvis et ansikt oppdages får brukeren opp en varsling på skjermen om at ansikter eller andre identifiserbare kjennetegn må sladdes. Dette er utvilsom en meget smart og nødvendig funksjon! Videre krever bildene samtykke fra pasienten. For dette formålet er det lagt inn et elektronisk skjema som pasienten eller dens pårørende kan fylle ut og signere.

Bilder som er lastet opp dukker opp i en kontinuerlig tråd som også er søkbar. Bruken av hashtag er ikke like godt utviklet som i andre lignende programmer og det finnes ingen kategorier for bilder.

Bildene som er lastet opp har stor bredde, fra histologiske bilder, via røntgenbilder til ordinære bilder av alt fra operasjoner til skader og utslett. De fleste av bildene er nyttige og kan absolutt bidra både til læring og diskusjon i kommentarfeltet. I så måte treffer Figure 1 blink. Noen av bildene er imidlertid av en karakter hvor læringsverdien er liten, men “kikker”-verdien større. Et eksempel jeg kom over er et bilde av en hånd som har kommet ned i en kjøttkvern. Jeg kan ikke se at det bildet har spesielt stor læringsverdi. Bildet skaper heller ikke den helt store diskusjonen om mulig terapi etc. Kommentarene til bildet vitner da også mere om at “dette var kult”. iOS appen gir mulighet til å melde fra om upassende bilder, men jeg vil tror at det ettersom tjenesten vokser vil være vanskelig å sile ut upassende bilder. En måte å styrke kontrollen på er å begrense tilgangen til hvem som kan laste opp bildene. Figure 1 krever at man angir yrke/ faggruppe, og man kan som lege også få bekreftet at man faktisk er nettopp det: lege. Dette gjelder imidlertid kun leger registrert i USA og jeg kan vanskelig se for meg at det lar seg gjennomføre globalt hvis tjenesten slippes for andre land også. Slik tjenesten er bygget opp nå åpner den dessverre for at personer med andre hensikter enn medisinsk læring og erfaringsutveksling kan missbruke tjenesten – man håper bare  ikke bildedelingen får et preg av rotten.com over seg.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig - et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Brukergrensesnittet er gjenkjennelig – et eget menyvalg tar brukeren til samtykkeskjema.

Appen kan kun lastes ned med amerikansk iTunes konto og jeg vil tippe dette har mye med juridiske forhold å gjøre, dvs hva som ansees som godt nok samtykke fra pasient. Jeg har vanskelig for å tro at denne bildedelingstjenesten er på “grønn side” av norsk regelverk når det gjelder samtykke fra pasient, eller etiske normer i Norge for deling av medisinske bilder. Dagens Medisin kom nylig med en svært kortfattet nyhetsmelding relatert til filming under akuttoppdrag som vel må ansees som en sterk påminnelse om at problemet absolutt eksisterer. Pasientens rettigheter er sterke i Norge. Disse rettighetene omfatter bla.a. pasientens rett til selv å bestemme over materiale som på noen som helst måte er relatert til pasienten. Kort sagt kan man ikke uten videre hverken ta bilder av en pasient eller noe som “tilhører” en pasient, langt mindre bruke slike bilder etter eget vel befinnende – hvor edle motivene enn måtte være. Hvis man tar bilder av en pasient eller deler av en pasient er det å regne som journalmateriale og skal arkiveres med pasientens journal. Bruk av slike bilder til noe som helst annet krever pasientens samtykke. Er pasienten ikke samtykkekompetent kan man få samtykke fra pårørende, men pasienten kan hvis samtykkekompetanse gjenvinnes, trekke tilbake samtykke.
Som man skjønner er dette tung juss og det kan fort vise seg å være et finmasket minefelt for den som kaster seg utpå uten å tenke seg godt om. Hvis man synes det høres unødvendig tungvint ut kan man i god helse-etisk tradisjon snu på flisa og stille seg selv spørsmålet: “Hadde jeg syntes det var OK at noen delte bilder av min kropp med resten av verden uten at jeg hadde kontroll på delingen?”.

Konklusjon
Figure 1 er en lovende tjeneste for deling av medisinske bilder for å fremme læring blant helsepersonell. Tjenesten tar pasientrettighetene på alvor og har lagt til rette for å bevare anonymitet. Det er imidlertid flere betenkeligheter med tjenesten slik den er i dag, bla.a. relatert til hvem som kan legge ut bilder og motivet til enkelte av brukerne for deling av bildene. Dette er spesielt viktig da denne kategori bilder er spesielt sensitive. Figure 1 vil neppe kunne tas i bruk av norsk helsepersonell innenfor dagens lov- og etikkrammer.

 

Sosiale medier og helsepersonell. Taushetsplikt og pasientrettigheter i fare?

Sosiale medier har eksplodert i popularitet de siste årene. Den økende bruken av smarttelefoner har i stor grad bidratt til dette. Alle er på Facebook, Twitter, LinkedIn eller Instagram. Enkelte arbeidsgivere har sågar gått så langt som å si at manglende engasjement på sosiale medier ansees som avvikende hos en arbeidssøkende fordi det vitner om manglende evne til å tilpasse seg den digitale hverdagen.

Helsepersonell er ikke noe unntak når det gjelder aktivitet på sosiale medier. De fleste har en Facebook konto og stadig flere leger, sykepleiere og ambulansearbeidere er å finne på Twitter. Engasjementet er varierende, men allikevel merkbart. Nylig oppstod det en debatt rundt helsepersonells omgang med sosiale medier da Facebook la ned forbud mot at leger kan ha hvit frakk på seg på profilbildet. En merkelig begrensning mener mange, forståelig mener andre fordi man ønsker å unngå useriøse ”konsultasjoner” via Facebook. Etikkutvalget i Den Norske legeforeningen uttalte seg også nylig om bruken av sosiale medier.
Debatten ble ytterligere skjerpet etter dette og møtt med en rekke blogg innlegg på Tidsskriftets blogg. Flere helsearbeidere har liten forståelse for tendensen til å kneble helsepersonell fra å delta på sosiale medier, men er også tydelige på at man må kjenne sin rolle og holde seg innenfor de etiske normer og regler som gjelder ellers i samfunnet og innenfor helsevesen og pasientomsorg.

Jeg har selv vært aktiv bruker av sosiale medier i flere år og har i flere runder, på godt og vondt, fått erfare hvor grensene går. Min erfaring er, at selv om man holder seg godt innenfor etiske normer og regler er det noen ikke godt definerte grenser for hva som er akseptert å legge ut på sosiale medier, spesielt når man jobber i helsevesenet.
Her er noen tips og råd basert på egen erfaring:

  1. Tenk nøye igjennom om du vil opptre som privatperson eller helsearbeider eller begge deler. Å dele profilen sin i en privat og en profesjonell kan være fordelaktig og gir flere friheter. Opptrer man som begge deler krever det noe mer takt og tone. Et sted hvor det kan være naturlig å opptre kun som privatperson er Facebook, men man skal da vær nøye med å begrense innsyn i profilen til kun venner.
  2. Å legge ut bilder på sosiale medier fra jobb er et vanskelig område å bevege seg inn i. Generelt skal man ALLTID ha samtykke fra andre som er med på bildet til å legge det ut, og pasienter skal ALDRI være med på bilder. For oss som jobber prehospitalt kan det være fristende å legge ut bilder fra ulykker eller spektakulære hendelser, men man skal være ekstremt forsiktig med dette. Riktignok er det ikke ulovlig så lenge bildet ikke viser pasienter eller personer som ikke har gitt samtykke. En ulykke er å anse som en offentlig kjent hendelse, men man kan fort komme i en interessekonflikt fordi man har misbrukt sin stilling til å komme til slike bilder. Slike bilder kan også ha en emosjonell komponent som man ikke umiddelbart er klar over, men kan være belastende for andre. Jeg vil generelt fraråde fra å legge ut slike bilder på sosiale medier.
  3. Pasientcaser på sosiale medier er også et vanskelig område. Noen bruker pasientcaser på sosiale medier med stor suksess, som for eksempel @wazimzaid med sin #mediquiz. Casene må selvfølgelig være så generiske eller lite gjenkjennelige at ikke engang en pasient kan kjenne seg igjen i dem. Det som ikke er greit er å legge ut spørsmål til kolleger på sosiale medier om medisinske problemstillinger man jobber med. Her har noen kolleger trampet kraftig rundt i porselensfabrikken og fått seg en smekk. Men å diskutere medisinske problemstillinger på generelt grunnlag er fortsatt lov og for mange også svært lærerikt og nyttig.
  4. Sosiale medier er ikke et sted å gi direkte medisinske råd eller konsultasjoner. Et pasient-lege forhold er underlagt klare etiske retningslinjer og normer som ikke oppfylles på sosiale medier. Gi gjerne råd på generelt grunnlag, men ikke prøv deg som ”fastlege” på Twitter.
  5. Hvis du ønsker å opptre som profesjonell på for eksempel Twitter bør du klarere dette med din arbeidsgiver. Flere og flere bedrifter og institusjoner ser nytten i å være tilstede på Twitter og det kan være en viktig del av din institusjons profilerings strategi at du opptrer som ansatt på sosiale medier. Da er det imidlertid desto mer viktig at man er enige om hva som er greit å legge ut både av bilder og informasjon.

Sosiale medier er kommet får å bli og vi som helsepersonell kan ikke lukke øynene for dets eksistens. Vår arbeidsgivere kan heller ikke lukke øynene for at deres ansatte ønsker å delta på sosiale medier. Det er derfor viktig at arbeidsgiver har et reflektert forhold til at deres ansatt er på sosiale medier og ikke forbyr det fordi man ikke velger å konfrontere seg med det. Meg bekjent er det svært få helseinstitusjoner i Skandinavia som har en bevisst policy for hvordan deres ansatte skal opptre på sosiale medier og kanskje spesielt Twitter, foruten kanskje totalt forbud. Noen hederlige unntak finnes dog, som Södersjukhuset i Sverige hvor de ansatt får twittre i sykehusets navn. Bedrifter og institusjoner som ikke deltar på sosiale medier vil etter hvert ansees som bakstreverske. Se også Helsedirektoratets veileder for bruk av sosiale medier i helsesektoren.

Her er noen av helsearbeiderne jeg følger på Twitter:
@MariasMetode – engasjert blogger og twitrer
@WasimZahid – lege, forsker og skribent, jobber på OUS.
@PerHelgeM – barnelege og redaktør i Journalen
@ottgrims – allmennlege opptatt av helsepolitikk og teknologi
@maasbrenn – lege og underviser ved UiB
@kfuruskjeg – sykepleier og ambulansearbeider fra Bergen og Sverige
@SturlaP – kirurg i Bergen
@PalGulbrandsen – professor ved Universitetet i Oslo
@DocSKB – anestesi- og akuttlege i Danmark
@HeidiStensmyren – anestesilege og vice ordförande i det svenske Läkerforbunde
@johantorgersen – leder i Yngre legers forening
@jmelau – redningmann i luftambulansetjenesten
@OJNilsen – kirurg og urolog

(Dette innlegget ble først publisert i Akuttmedisinsk UPDATE 2012 Vol. 5 Nr 4)